"Zip-line" – nakke- og hodeplager – tinnitus – årsakssammenheng – tidsnære bevis. (FinKN 2019-853)

Saken gjaldt en kvinne som ble skadet i en aktivitetspark under et arrangement fra arbeidsgiveren, der hun i full fart kjørte inn i en pute på en zip-line og ble kjørt til legevakten samme dag. Hun anførte at hendelsen hadde forårsaket brudd i ankelen, samt smerter i nakke og hode og øresus i form av tinnitus, og krevde erstatning for inntektstap og ervervsmessig uførhet i tillegg til ménerstatning. Selskapet hadde allerede utbetalt ménerstatning for ankelskaden, men avslo de øvrige kravene fordi de mente det ikke var tilstrekkelig årsakssammenheng mellom hendelsen og de andre plagene, som forsikrede også hadde hatt i noen grad før og etter hendelsen. Nemnda kom ikke til en konklusjon i sakens kjerne, men avviste saken fra videre behandling fordi den reiste kompliserte bevismessige spørsmål om årsakssammenheng som ikke passet for skriftlig behandling i nemnda. Saken illustrerer at nemnder som behandler forsikringstvister skriftlig har begrensninger når det gjelder å avgjøre kompliserte medisinske årsaksspørsmål, særlig når det finnes konkurrerende forklaringer og plager som eksisterte både før og etter en ulykke. For forbrukere betyr dette at slike saker noen ganger må løses i andre instanser, som domstolene, der muntlig bevisføring er mulig.