Slalåm – kneskade – vridning før eller etter fall – ulykkesbegrepet – avvist. (FinKN 2019-602)

Saken gjaldt en kvinne som skadet kneet under slalåmkjøring. Hennes datter, som kjørte i sele foran henne, falt plutselig, og forsikrede gjorde en avvergingsmanøver for å unngå å kjøre på datteren. Dette resulterte i at hun selv falt, og hun fikk senere påvist kors- og meniskskade som følge av en vridning i kneet. Spørsmålet i saken var om skaden kunne anses som en ulykkeshendelse etter definisjonen i forsikringsvilkårene, blant annet om vridningen skjedde i forbindelse med selve fallet eller om den hadde en annen årsak som falt utenfor vilkårenes ulykkesbegrep. Nemnda kom til at saken reiste bevismessige spørsmål av en art som ikke egnet seg for den skriftlige behandlingsformen som benyttes i nemnda. Dette gjaldt særlig spørsmålet om nøyaktig hvordan og når vridningen i kneet oppsto i forhold til fallet. Saken ble derfor avvist fra videre behandling i Finansklagenemnda, uten at det ble tatt stilling til det materielle spørsmålet om dekning. Saken illustrerer at nemnda i noen tilfeller ikke er egnet forum for tvister som krever grundig bevisføring, for eksempel gjennom vitneforklaringer eller kryssforhør, og at slike saker i stedet må bringes for domstolene dersom partene ikke kommer til enighet.