Ménerstatning ved inngangsinvaliditet – differanseprinsipp – separasjonsprinsipp – samordning. (FinKN 2019-127)

Saken gjaldt beregning av ménerstatning der forsikrede hadde flere invaliditeter fra ulike hendelser. Forsikrede fikk først ménerstatning i invaliditetsgruppe 2, mellom 25 og 34 prosent varig medisinsk invaliditet, etter en trafikkulykke i 2011. Senere fikk han påvist kreft som følge av påvirkning på arbeidsplassen, og denne tilstanden ble vurdert å tilhøre gruppe 8, mellom 85 og 100 prosent. Da selskapet skulle beregne ménerstatningen for kreftsykdommen, gjorde det fratrekk for invaliditeten som allerede fulgte av trafikkulykken. Dette skapte tvist om riktig beregningsmetode. Nemnda måtte vurdere om utmålingen skulle skje etter det som kalles differanseprinsippet, hvor man ser på differansen mellom samlet invaliditet og tidligere invaliditet, eller etter separasjonsprinsippet, hvor de ulike invaliditetene vurderes og erstattes hver for seg. Etter en grundig gjennomgang av regelverk og rettspraksis kom nemndas flertall til at separasjonsprinsippet skulle anvendes i denne saken, noe som ga forsikrede en gunstigere beregning enn selskapets opprinnelige utmåling. Forsikrede ble gitt medhold. Saken viser at valg av beregningsmetode kan ha stor betydning for utfallet når en person har flere invaliditeter fra ulike hendelser, og at dette er et komplekst rettsområde hvor riktig metode kan variere etter omstendighetene i den enkelte sak.