Oppgjørsavtale – risikoerstatning – etteroppgjør – standardforskriften § 5-1. (FinKN 2018-598)

Saken gjaldt en yrkesskade fra 2009 der forsikrede og selskapet i 2014 kom til en avtale om oppgjør basert på 50 prosent grunnerstatning. I 2017 innvilget Nav forsikrede 75 prosent uføretrygd med yrkesskadefordeler, og forsikrede krevde da etteroppgjør fra selskapet. Selskapet avslo og mente uføregraden ikke var forverret siden oppgjøret, og at den tidligere avtalen var bindende. Spørsmålet for nemnda var om økningen i uføregrad var så vesentlig at forsikrede kunne kreve etteroppgjør, selv om det tidligere var inngått en oppgjørsavtale. Nemnda fant ingen holdepunkter for at forsikrede hadde tatt på seg risikoen for en økning i ervervsuførheten på 25 prosentpoeng, og mente en slik økning måtte anses vesentlig. Forsikrede fikk derfor medhold, og saken ble avgjort i forbrukers favør. For forbrukere viser dette at en oppgjørsavtale ikke nødvendigvis er endelig dersom det senere skjer en vesentlig forverring av arbeidsuførheten som ikke var forutsatt ved oppgjøret. Det kan derfor være grunn til å følge opp egen uføresituasjon over tid, og vurdere krav om etteroppgjør dersom uføregraden endres betydelig etter et tidligere oppgjør.