Gjenlevende ektefelle – forsørgertap – tap av hjemmearbeidsevne – ménerstatning – fal. § 19-9. (FinKN 2018-217)

Saken gjaldt krav fra en gjenlevende ektefelle etter at hennes mann døde av mesoteliom, en kreftsykdom i brysthinnen, som følge av asbesteksponering i arbeid over en lang periode. Nav hadde godkjent sykdommen som yrkessykdom og tilstått ménerstatning før han døde, men han hadde ikke selv fremmet krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven før dødsfallet. Ektefellen krevde erstatning for forsørgertap, tap av hjemmearbeidsevne og ménerstatning. Nemnda kom til at hun hadde rett på erstatning for forsørgertap etter standardforskriften, samt begravelseskostnader, men fikk ikke gjennomslag for krav om ménerstatning eller de øvrige kravene som var fremmet. Resultatet ble dermed delt, med delvis medhold til klager. Saken viser at gjenlevende kan ha selvstendige krav på erstatning etter et dødsfall som følge av yrkessykdom, men at ulike erstatningsposter vurderes hver for seg etter egne regler i standardforskriften. Det er ikke automatikk i at alle krav følger med når et dødsfall skyldes en godkjent yrkessykdom, og hvilke poster som gir rett til erstatning avhenger av hvem som fremmer kravet og på hvilket tidspunkt.