Bortfall av etterlattes erstatning som følge av selvmord – ulykke og reisesyke - Fal. § 13-8 (1). (FinKN 2017-314)

Saken gjaldt spørsmålet om etterlattes rett til erstatning bortfalt fordi dødsfallet skyldtes selvmord. Forsikrede ble funnet omkommet i en elv, sittende i bilen etter en utforkjøring. Vedkommende var påvirket av alkohol på ulykkestidspunktet, og det forelå opplysninger om en vanskelig livssituasjon samt et tidligere selvmordsforsøk. Nemnda gjorde en samlet vurdering av disse opplysningene og kom til at det var sannsynlighetsovervekt for at dødsfallet var et selvmord, ikke en ulykke. De etterlatte hadde ikke sannsynliggjort at forsikrede handlet i akutt sinnsforvirring eller uten å forstå konsekvensene av handlingen, noe som kunne ha gitt rett til erstatning likevel. De etterlatte argumenterte også for at såkalt passiv identifikasjon, det vil si at forsikredes handlinger ikke skulle tilregnes de etterlatte, måtte gjelde for de aktuelle dekningene, men dette fikk de ikke gjennomslag for. Selskapet fikk dermed medhold i at erstatningen bortfalt. Saken illustrerer at forsikringsselskaper kan avslå krav ved sannsynlig selvmord, og at det stilles høye krav til dokumentasjon dersom etterlatte vil påberope seg unntak som sinnsforvirring.