Krav på etteroppgjør iht. avtale eller yrkesskadeforskriften § 5-1 – advokatutgifter. (FinKN 2017-289)

Saken gjaldt krav om etteroppgjør etter en yrkesskade der partene tidligere hadde inngått en oppgjørsavtale basert på 60 prosent varig ervervsmessig uførhet. Forsikrede søkte senere om 100 prosent uføretrygd fra Nav og krevde etteroppgjør under yrkesskadeforsikringen, samt dekning av advokatutgifter knyttet til dette kravet. Nemnda la til grunn at det er den som fremsetter kravet som må sannsynliggjøre at det er årsakssammenheng mellom den opprinnelige hendelsen og den anførte økningen i uføregrad. Den fremlagte spesialisterklæringen ble ikke funnet tilstrekkelig til å dokumentere en slik sammenheng. Siden det ikke var sannsynliggjort at forholdet mellom skaden og den økte uføregraden var oppfylt, kunne forsikrede heller ikke kreve at selskapet dekket advokatutgiftene knyttet til saken.

Saken viser at det ved krav om etteroppgjør etter yrkesskade er den som krever ny eller høyere erstatning som har bevisbyrden for at det foreligger en sammenheng mellom den opprinnelige skaden og en senere forverring. Det er ikke tilstrekkelig med en generell økning i uføregrad hos Nav dersom det ikke også dokumenteres medisinsk at denne økningen skyldes den konkrete yrkesskaden. For forsikringstakere er lærdommen at det er viktig å sikre god og spesifikk medisinsk dokumentasjon som klart knytter en forverring til den opprinnelige skaden, dersom man ønsker å fremme krav om etteroppgjør på et senere tidspunkt.