Fallulykke – sår som ikke gror - reduksjon i erstatning som følge av sykelig tilstand. (FinKN 2017-139)

Saken gjaldt en person som falt på en amputasjonsstump og fikk et sår som ikke ville gro. Selskapet ville redusere erstatningen med 100 prosent fordi det mente at skaden i det vesentlige skyldtes en allerede eksisterende sykelig tilstand, ikke selve fallulykken. Tvisten dreide seg om hvor stor del av skaden som skulle tilskrives ulykken kontra den underliggende sykelige tilstanden.

Nemndas flertall vurderte de medisinske forholdene konkret og kom til at skaden i det alt vesentlige skyldtes den sykelige tilstanden. Likevel fant flertallet at en fullstendig avkortning på 100 prosent gikk for langt, og satte i stedet reduksjonen i erstatningen til 75 prosent. Dette innebar at forsikrede fikk noe erstatning selv om hovedårsaken til at såret ikke grodde ble knyttet til den underliggende helsetilstanden.

Saken illustrerer hvordan forsikringsoppgjør etter ulykker kan bli komplisert når den forsikrede allerede har en helsemessig sårbarhet som gjør at en ellers mindre skade får store konsekvenser. Selv om selskaper kan redusere erstatningen når en sykelig tilstand er hovedårsaken til skadeomfanget, viser saken at en fullstendig avkortning ikke nødvendigvis er riktig, og at nemnda kan justere avkortningsgraden basert på en helhetsvurdering av årsaksforholdet mellom ulykken og den sykelige tilstanden.