Krav om leiebil etter skl. § 4-1 – kompensasjon for lang saksbehandlingstid.

Saksforhold

Klagers bil var involvert i en kollisjon 11.1.25. Motpartens foretak erkjente fullt ansvar for kollisjonen, og klagers bil ble kondemnert. Foretakets takstmann vurderte bilens markedsverdi til kr 115 000, og klager mottok et erstatningstilbud basert på dette beløpet den 6.3.25. Klager var uenig i erstatningsbeløpets størrelse og klaget på foretakets saksbehandlingstid og kommunikasjon. Hun viste bl.a. til at foretaket hadde brukt åtte uker på å vurdere bilens markedsverdi. Videre krevde hun erstatning for leiebil i perioden fra skadedatoen og frem til erstatningsutbetalingen fant sted. Leiebilkravet ble begrunnet med at klager bodde usentralt, hadde små barn og var avhengig av bil for å komme seg til jobb, barnehage og aktiviteter. Foretaket avslo klagers krav, både om oppjustering av markedsverdien og erstatning for leiebil. Saken ble deretter fremlagt for foretakets Kundeombud, hvor bilens markedsverdi ble oppjustert til kr 125 000. Videre vurderte Kundeombudet at klager skulle få utbetalt kr 5 000 for leiebil. Klager aksepterte erstatningen for bilens markedsverdi, men krevde ytterligere erstatning for leiebil. Videre krevde hun forsinkelsesrenter, samt kompensasjon for at foretaket hadde brukt lang tid på saksbehandlingen og på å besvare hennes henvendelser. Foretaket anførte at klager ikke hadde krav på ytterligere erstatning og viste til at klager hadde fått låne en privat bil deler av den aktuelle perioden. Nemnda kom til at klager ikke hadde dokumentert at det å være uten egen bil hadde utløst et reelt økonomisk tap. Nemnda kom videre til at klager ikke hadde krav på kompensasjon for lang saksbehandlingstid.