Erstatningsoppgjør for skadet hund – medvirkning? – bal. §§ 4 og 7. (FinKN 2025-342)

Saksforhold

Klagers hund ble skadet ved en påkjørsel da hunden løp over veien ved en fotgjengerovergang. Klager krevde erstattet påløpte veterinærutgifter med kr 79 195. Bilens ansvarsforetak tilbød erstatning med kr 30 000. Som begrunnelse viste foretaket til at maksimal erstatning måtte settes til hundens verdi som i dette tilfellet var kr 60 000, samt at det var grunnlag for 50 % avkortning iht. bal. § 7. Klager var uenig i avkortningen og hevdet bilfører ikke stanset ved fotgjengerfeltet, men kom kjørende i vanlig fart, i ca. 50 km/t i timen, uten tegn til å bremse. Klager hevdet også at hun ikke hadde beveget seg bort fra gangfeltet, men fått hunden til å gå «fot» fordi det var en hund på den andre siden av veien. Hun hevdet dette var nøye trent inn og at det derfor var uventet at hunden løp ut i fotgjengerfeltet. Klager mente videre at hundens innkjøpspris ikke var relevant, idet det ikke kunne kreves at hun skulle avlive en ellers frisk hund og anskaffe ny. Foretaket hevdet klager var mer enn «lite å legge til last» da hun gikk langs en trafikkert gate i et tettbygd område med en løs hund, og at dette i vesentlig grad medvirket til uhellet. Videre hevdet foretaket at hundens verdi måtte være et viktig element i vurderingen av hvor høye behandlingsutgifter som skulle erstattes. Nemnda kom til at foretaket var ansvarlig for de fulle veterinærutgiftene, og viste til at utgifter til veterinær måtte regnes som en formueskade hvor klager etter skl. § 4-1 hadde krav på dekning for hele sitt lidte tap. Nemndas flertall kom videre til at klager ikke var mer enn lite å laste, og viste blant annet til at klager ikke hadde brutt noen regler ved å la hunden gå løs og at risikoen ikke var synbar for klager da hun ikke hadde opplevd en lignende situasjon før.