Dødsfallserstatning - samboer - ekteskapslikende forhold - vilkårstolkning - avtl. § 36 – fal. § 17-5.

Saken gjaldt en gruppelivsforsikring med dødsfallsdekning. Da forsikrede døde, krevde foreldrene å få utbetalt erstatningen, men selskapet hadde allerede betalt ut til en person foreldrene mente ikke var reell samboer. Spørsmålet var om avdøde etterlot seg en samboer slik dette var definert i forsikringsvilkårene, og om selskapet hadde utbetalt i god tro. Nemnda vurderte konkret om de to hadde levd i et ekteskapslignende forhold de siste to årene, og fant det sannsynliggjort at det var tilfelle. Det forelå heller ikke noe som var til hinder for at de kunne inngått ekteskap. Selskapet ble derfor ansett å ha vært i god tro ved utbetalingen. Nemnda presiserte at bestemmelsen om utbetaling i god tro regulerer virkningen av en utbetaling, ikke hvem som egentlig har rett til pengene. Nemnda fant heller ikke grunnlag for å sette vilkårenes samboerdefinisjon til side som urimelig. Selskapet fikk medhold. Saken illustrerer at definisjonen av samboerbegrepet i forsikringsvilkår kan være avgjørende for hvem som mottar en dødsfallserstatning, og at det er den faktiske livssituasjonen, ikke formelle forhold som folkeregistrering alene, som blir vurdert. For forsikringstakere er det viktig å være bevisst på hvordan samboerbegrepet er definert i egne polisevilkår, særlig dersom man ønsker at nærstående familie skal motta erstatningen ved dødsfall.