Trafikkulykke – nakkeskade – årsakssammenheng – vmi – utgifter til spesialisterklæring. (FinKN 2023-289)

Saken gjaldt en person som ble påført en nakkeskade i en trafikkulykke i utlandet. Selskapets rådgivende lege vurderte varig medisinsk invaliditet til 5 prosent, og erstatningen ble utbetalt på dette grunnlaget. Forsikrede hadde også ulykkesforsikring i to andre selskaper, hvorav ett hadde lagt til grunn 10 prosent invaliditet. Forsikrede krevde derfor ytterligere erstatning fra det aktuelle foretaket, og krevde subsidiært at foretaket skulle dekke kostnadene til å innhente en spesialisterklæring. Nemnda kom til at det er forsikrede som har bevisbyrden for graden av medisinsk invaliditet, og at selskapet ikke har noen plikt til å innhente eller bekoste en slik spesialisterklæring selv. Nemnda fant at forsikrede ikke hadde sannsynliggjort en høyere invaliditetsgrad enn det foretaket allerede hadde lagt til grunn, og foretaket ble gitt medhold.

Saken illustrerer at det er den forsikrede som må sannsynliggjøre omfanget av en skade for å få høyere erstatning, og at ulik vurdering fra andre forsikringsselskaper ikke i seg selv er nok til å endre et selskaps egen vurdering. Den viser også at kostnader til å innhente egne spesialisterklæringer normalt må bæres av forsikrede selv.