Bilkjøring i ruspåvirket tilstand – grovt uaktsomt? – identifikasjon – fal. §§ 4-9 og 4-11.

Saksforhold

Sikredes bil ble påført skader under et trafikkuhell hvor sønnen var fører av bilen. Blodprøver tatt av sønnen viste at han kjørte med en ruspåvirkning tilsvarende minst 0,5 i promille. Sønnen forklarte at ulykken skyldes bevissthetstap. Selskapet avslo erstatning overfor sikrede på grunn av grov uaktsomhet, jf. fal. § 4-9, og krevde regress for utleggene det hadde hatt til bilberging. Selskapet viste til at det var identifikasjonsadgang mellom sikrede og sønnen, jf. fal. § 4-11. Sikrede klaget på avslaget og anførte at det ikke var årsakssammenheng mellom ruspåvirkningen og ulykken. Det ble vist til at den medisinske undersøkelsen av sønnen ikke kunne utelukke at sønnen hadde opplevd en hjerterytmeforstyrrelse, og at sønnen i dag gikk på hjertemedisiner. Sønnen ble deretter frifunnet i tingretten for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 22. Retten fant det ikke bevist utover enhver rimelig tvil at ulykken skjedde som følge av ruspåvirkningen. Selskapet fant ikke grunnlag for å endre sitt standpunkt på bakgrunn av den frifinnende dommen og viste til at det gjaldt ulike beviskrav for henholdsvis straffesaken og den sivilrettslige saken. Sikrede anførte blant annet at dommen hadde rettsvirkning for selskapet, og at det ville være i strid med uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2 og SP art. 14 nr. 2 å opprettholde avslaget. Nemnda kom til at saken måtte avvises av bevismessige hensyn.