Sykkel/bil kollisjon - regressavtale - samordning – årsakssammenheng – avkortning – skl. § 3-7 nr. 3 og fal. § 13-9.

Saksforhold

Forsikrede var utsatt for en trafikkulykke, da hun syklet hjem fra jobb. Før hendelsen hadde forsikrede behov for søvnmedisiner og var sykemeldt og arbeidsufør i perioder bl.a. grunnet depresjon, redusert funksjonsevne, ryggplager, psykiske plager og migrene. Etter ulykken hadde forsikrede konstante nakkesmerter, samt hodepine og konsentrasjons- og søvnproblemer. Hun inngikk etterhvert en avtale om minnelig løsning med bilansvarsselskapet. I regressavtale mellom ulykkesforsikringsselskapet og bilansvarselskapet fremgikk bl.a. at bilansvarsselskapet uttrykkelig i oppgjørsbrevet skulle fremheve at personalforsikringen var tatt hensyn til i erstatningsoppgjøret. Saken reiste spørsmål om forsikrede hadde rett til erstatning fra ulykkesforsikringsselskapet i tillegg til det som var utbetalt fra bilansvarsselskapet. Mht. selskapets anførsel om at oppgjøret med bilansvarsselskapet inkluderte oppgjør av personalforsikringen, bemerket nemnda at regressavtalen var en ordning som var avtalt mellom selskapene og at avtalen bare kunne gjøres gjeldende overfor en skadelidt/forsikrede når det uttrykkelig fremgikk, noe som ikke var tilfelle i aktuelle sak. Mht. spørsmålet om samordning viste nemnda til skadeerstatningslovens § 3-7 nr. 3 og la til grunn at ulykkesforsikringsselskapet kunne kreve regress/samordning innenfor rammen av den ansvarlige skadevolders totale forpliktelse. Forsikrede kunne da kun kreve erstatning for den delen av skaden om ikke var dekket av bilansvarsselskapet. Mht. spørsmål om årsakssammenheng bemerket nemda at begge de fremlagte erklæringer var beheftet med mangler. Forsikrede hadde dermed ikke sannsynliggjort årsakssammenheng mellom hendelsen og anførte plager. Det var da ikke nødvendig å vurdere spørsmålet om avkortning. Selskapet ble gitt medhold.