Hopp til innhold
forsikring.ai
Meny

Barneforsikring – forsikringstilfellet - vmi – reduksjonsmetode – meldefrist - foreldelse- fal. §§ 18-4, 18-5 og 18-6.

Avgjørelsesdato: Saksnummer: 2023-502Medhold til selskapet
Selskap
Storebrand
Tema
Barneforsikring
Lovhenvisninger
FAL § 18-4, FAL § 18-5, FAL § 18-6
Stikkord
barneforsikring · medisinsk invaliditet · reduksjonsmetode · meldefrist · forsikringstilfelle

Hva saken handlet om

Saken gjaldt en barneforsikring som opprinnelig ble tegnet i 2003 og senere endret og fornyet ved flere anledninger, blant annet med en fortsettelsesforsikring med lavere forsikringssum fra 2012 da barneforsikringen opphørte på grunn av alder. Forsikrede meldte først krav i 2012 på grunnlag av alvorlig depresjon og mistanke om ME, men fikk avslag fordi invaliditetsgraden ble vurdert til under den dekningsmessige grensen på 10 prosent. I 2018 fremmet forsikrede kravet på nytt, denne gangen med henvisning til en ny diagnose fra 2015, og foretaket fastsatte da invaliditetsgraden til 69 prosent, men vurderte kravet under avtalen fra 2012 med lavere forsikringssum, fordi forsikringstilfellet ble ansett å ha inntruffet ved diagnosetidspunktet i 2015. Tvisten sto om hvilken avtale kravet skulle vurderes etter, om reduksjonsmetoden var riktig brukt ved beregningen, og om forsikrede hadde krav på ytterligere renter. Nemnda viste til sine vurderinger i en tilsvarende, tidligere behandlet sak med samme problemstilling, og la til grunn at de samme prinsippene måtte gjelde her. Foretaket fikk medhold. Saken illustrerer at tidspunktet for når forsikringstilfellet anses å ha inntruffet kan ha stor betydning for hvilken avtale og hvilket forsikringsbeløp som kommer til anvendelse.

Sammendraget er hentet fra Finansklagenemndas offentliggjorte uttalelse. Forklaringen under er skrevet med hjelp av kunstig intelligens og kontrollert for anonymisering.

Nemndas sammendrag

Saksforhold

Forsikredes foreldre tegnet forsikring for forsikrede i 2003. I 2010 ble avtalen endret til Barn Pluss. Da barneforsikringen gikk til opphør pga. alder i 2012, ble det tegnet fortsettelsesforsikring med lavere forsikringsbeløp. Forsikrede meldte krav til foretaket i 2012 på bakgrunn av diagnosen alvorlig depresjon/mistanke om ME. Foretaket avslo kravet i 2013, idet foretaket la til grunn at forsikredes vmi var under den dekningsmessige grensen på 10 %. Forsikrede fremmet krav igjen i 2018, og viste til en ny diagnose fra august 2015, immonupati i retning Lupus. Foretaket vurderte da kravet i henhold til avtalen tegnet i 2012, og fastsatte vmi til 69 %. Etter klage fastholdt foretaket at kravet skulle vurderes under avtalen tegnet i 2012, og la til grunn at forsikringstilfellet tidligst kunne ha inntruffet ved epikrise i 2015. Vmi over 10 % ble først vurdert av foretaket i 2018. Saken reiste spørsmål om forsikrede har krav på erstatning under avtalen tegnet i 2010, om det er korrekt å bruke reduksjonsmetoden i beregningen og i så tilfelle om forsikrede hadde krav på ytterligere renter. Nemnda viste til sine vurderinger under dekningen som gjaldt fra 2003 og uttalte at tilsvarende måtte gjelde i denne saken, se FinKN 2023-501. Foretaket ble gitt medhold.

Kilde

Flere saker om samme tema