Barneforsikring - ny diagnose – konstateringstidspunkt – vmi – meldefrist – foreldelse – fel. §§ 18-5 og 18-6.

Saksforhold

Forsikrede tegnet forsikring i 2003. I 2010 ble avtalen endret til Barn Pluss. Da barneforsikringen gikk til opphør pga. alder i 2012, ble det tegnet fortsettelsesforsikring med lavere forsikringsbeløp. Forsikrede meldte krav til foretaket i 2012 på bakgrunn av diagnosen alvorlig depresjon/mistanke om ME. Foretaket avslo kravet i 2013, idet foretaket la til grunn at forsikredes vmi var under den dekningsmessige grensen på 10 %. Forsikrede fremmet krav igjen i 2018, og viste til en ny diagnose fra august 2015, immonupati i retning lupus. Foretaket vurderte da kravet i henhold til avtalen tegnet i 2012, og fastsatte vmi til 69 %. Etter klage avslo foretaket kravet under avtalen tegnet i 2003, idet foretaket la til grunn at forsikringstilfellet tidligst kunne ha inntruffet ved epikrise i 2015, og at vmi over 10% først ble vurdert av foretaket i 2018. Saken reiste spørsmål om forsikrede hadde krav på erstatning under avtalen tegnet i 2003, og hvordan vmi i så tilfelle skal fastsettes. Nemnda uttalte at vilkårene klart forutsetter at retten til erstatning – altså forsikringstilfelle – ikke inntreffer før vmi rent faktisk er bedømt varig, og forutsetter en vmi på minst 10 %. Kravet fremsatt i 2012 ble avslått 21.6.13 og det ble gitt opplysninger om klagefrist, klagemuligheter og virkning av oversittelse i avslagsbrevet. Klage ble ikke innsendt og kravet var da bortfalt da nytt krav ble meldt i 2018, jf. treårsfristen i § 18-6 og foreldelsesloven § 2. Nemnda bemerket videre at 2003-dekningen bortfalt i 2010, og kravet meldt i 2018 var da meldt for sent etter ettårsfristen i § 18-5, og også foreldet etter treårsfristen i § 18-6. Forsikrede fikk ikke medhold i at hun hadde et krav under dekningen tegnet i 2003 og foretaket ble gitt medhold.