Tvist om samvær – avslag grunnet «ikke føre frem» – selvdømmeklausul – rimelige og nødvendige utgifter?

Saksforhold

Sikrede hadde advokatforsikring og var bistått av foretakets advokat i barnefordelingssak for tingretten. Sikrede fikk ikke medhold i saken og ble idømt motpartens saksomkostninger. Sikrede ønsket å anke saken, men foretaket avslo videre dekning med henvisning til vilkåret som unntok dekning dersom foretaket vurderte det slik at saken ikke ville føre frem. Sikrede var uenig i avslaget og anket saken ved hjelp av ekstern advokat. Rett før ankesaken, møtte sikrede motparten i rettsmekling. Hun tilbød økt feriesamvær, men partene kom ikke til enighet. I lagmannsretten fikk sikrede medhold i mer samvær enn han hadde fått ved tingrettens dom. Retten kom videre til at partene skulle bære egne omkostninger for tingretten, men sikrede ble idømt motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Retten la vekt på forlikstilbudet motparten hadde fremsatt kort tid før ankesaken kom opp. Foretaket opprettholdt sitt standpunkt om at det kunne avslå videre dekning fordi saken ikke hadde ført frem. Foretaket dekket likevel 36 timers advokatbistand, men ikke idømte saksomkostninger. Sikrede mente å ha krav på full dekning av sine utgifter til advokat, samt de idømte saksomkostningene slik han i henhold til vilkårene hadde krav på ved bruk av foretakets advokat. Nemnda kom til at avtalevilkåret, om at foretaket kunne avslå dekning dersom det vurderte det slik at saken ikke ville føre frem, var ugyldig og i strid med både avtl. § 36 og forbrukeravtaledirektivet. Foretaket var dermed ansvarlig både for sikredes advokatutgifter og de idømte saksomkostningene. Nemnda tok ikke stilling til om sikredes utgifter var rimelige og nødvendige.